Holder fondsforvalterrollen på å ta magien fra private equity?

17/1/2019

Hvordan sikre fokus på verdiskaping i hvert enkelt selskap etter hvert som private equity-fondene vokser og forvalteroppgavene øker? Private equity har vokst kraftig det siste tiåret i Norge, og blitt en viktig bidragsyter til industriell verdiskaping og arbeidsplasser i samfunnet vårt. Samtidig har private equity som investeringsform blitt en viktig aktivaklasse for institusjonelle investorer, og viktige forvaltere av pensjonspengene våre. Fondene har blitt mye større og investeringsprosessene standardisert, alt for å kunne plassere kapital mer effektivt. I tillegg har myndighetskravene blitt betydelig skjerpet gjennom AIF-regulativ og rapporteringskrav. Aktivaklasse, plassering, forvaltning, compliance. Smak på ordene. De ligger fjernt fra det private equity egentlig handler om, nemlig å bygge verdifulle virksomheter, og det er fare for at private equity-forvaltere gradvis mister kontakten med røttene sine etter hvert som fondene vokser og forvaltningsoppgavene øker.

 

 

I Credo Partners holder vi oss til en

enkel modell: direkteinvesteringer

 

Vi investerer direkte i enkeltselskaper, ikke gjennom fond. Vi investerer våre egne penger i selskaper vi selv tror på. Deretter inviterer vi medinvestorene våre til hvert enkelt case. Dette sikrer en sunn holdning for oss, et troverdig fellesskap for investorene, og en fokusert eier for gründerne. Vi mener det er fundamentale forskjeller mellom å se på seg selv som direkteinvestor i forhold til å være forvalter. Både gründeren på jakt etter en partner og investoren på jakt etter noen å investere sammen med bør være oppmerksom på forskjellene. Her er noen av de sentrale ulikhetene:

 

1. Grunnholdning

 

Direkteinvestoren investerer fordi han vil investere, mens fondsforvalteren må plassere kapital. Dette vil kunne presse forvalteren til å gjøre stadig større investeringer, og til å gjøre investeringer raskt så lenge kapitalen er tilgjengelig. Direkteinvestoren derimot kan velge å gjøre både små og store investeringer, og kan være mer tålmodig i forhold til riktig timing.

 

2. Insentiver

 

Direkteinvestoren lever av absolutt avkastning, det vil si hvilken verdi man skaper i kroner og øre, mens forvalteren i større grad lever av kapital under forvaltning. To sider av samme sak vil noen si, men det snur fokuset på hodet: fondsforvalteren er insentivert til å fokusere på å få inn stadig mer kapital, mens direkteinvestoren har hele sitt fokus på avkastning. Fondene har riktignok gode gevinstdelingsmodeller, men når de blir store overskygger honorarene fort gevinstdelingen. I tillegg er det mer ofte krevende å skape høy avkastning med veldig mye kapital. Det er mange eksempler på at fond tre og fire ikke blir så vellykkede som de første, fordi fondsforvalteren henter inn vesentlig mer kapital enn det reelle investeringsgrunnlaget. Investeringen først - kapitalen etterpå mener vi er en bedre modell.

 

3. Beslutningsgrunnlag

 

Direkteinvestoren sier "stol på caset", mens forvalteren sier "stol på meg". Mens direkteinvestoren beslutter hver enkelt investering på sine meritter og sammen med de andre investorene, er fondsforvalterens oppgave og myndighet å plassere kommitert kapital innenfor mandatet og innenfor investeringsperioden. Hvis pengene brenner i lommen kan det bli fristende å strekke mandatrammen litt, og å argumentere for å gjøre investeringer som kanskje ikke hadde blitt gjennomført med en mer åpen direkteinvesteringsmodell.

 

4. Relasjon til gründer

 

Direkteinvestoren er partner, mens fondsforvalteren er kjøper. Modellen med direkteinvesteringer gjør det lettere å strukturere reelle partnerskap med gründere og eierfamilier. Alle i private equity snakker om partnerskap. Samtidig er insentivene i fondsmodellen slik at fondsforvalteren vil ønske å plassere mest mulig kapital, det vil si ta en høyest mulig eierandel selv. Vår erfaring er at reelle og balanserte partnerskap krever høy andel medeierskap, helst over 40%. Hvis det blir mindre plass enn dette til gründeren, vil han tenke på investoren som kjøper mer enn partner, og det har stor betydning både for prisforhandlingen og det etterfølgende samarbeidet som eiere. I fondsmodellen blir også de ulike porteføljeselskapene mer avhengig av hverandres utvikling fordi fondsforvalterens insentiver er knyttet til hele porteføljen og ikke enkeltselskapene. Altså, hvis ett selskap utvikler seg veldig godt eller veldig dårlig kan det påvirke motivasjonen for å jobbe med de resterende selskapene. Belåning på fondsnivå forsterker dette ytterligere. Ingen premie for å gjette at gründere ofte foretrekker 100% fokus på seg selv i en direkteinvesteringsmodell.

 

5. Team

 

I direkteinvesteringsteamet investerer alle alltid i alle cases. Hos fondsforvalteren sitter nøkkelansatte og venter på neste fond for å kunne investere. Det gjør noe med samholdet og motivasjonen i teamet at alle er med hele tiden, og motsatt, det kan bidra til intern friksjon når de store fondsstrukturene skal etableres eller avvikles.

 

6. Exit

 

Direkteinvestoren gjør exit når det passer selskapet. Fondsforvalteren kan bli tvunget til exit når det passer fondet. Som en følge av dette har det vokst frem en helt egen investeringsindustri, såkalt secondary private equity, som bare handler om å kjøpe selskaper fra fond som snart må stenge ned – til god rabatt. Slik vi ser det, står tradisjonelle fondsmodeller i veien for handlefrihet i forhold til exit. Direkteinvesteringer er enklere: hver investering har sitt eget dedikerte holdingselskap som ikke henger sammen med andre investeringer eller et overliggende fond. Det gir fokus og handlefrihet til å velge god timing for exit.

I sum representerer direkteinvesteringer

en sunn motvekt og et godt alternativ til de

mer tradisjonelle og mer institusjonaliserte

private equity-fondene   

Please reload

© by Credo Partners AS.